You are here
Home > posts

Zelda ss roulette

Zelda ss roulette h1>

«Vel, skru det.» Jeg trodde ille, ser litt opp pa Skyloft. Rod hadde floy meg til en liten oy mellom rouletteoya og Skyloft, der jeg hadde tenkt a vente til nattfall. Owlan hadde ikke akkurat forklart meg gal, men den altfor forsiktige maten han og Keet hadde behandlet meg med, hadde v rt sa irriterende! Ja, jeg vet at jeg halvveis gikk ut til en stoy de var overbevist om, var i hodet mitt. Lykke til.

Stonnende Jeg lente seg tilbake, liggende uhindret under den apne himmelen. Hva var galt med meg? Hvorfor horte jeg disse … Ting? Ingen andre syntes a kunne hore dem, unntatt fuglene. Og vel, jeg horte ogsa fuglene snakke, sa ja, jeg var litt av en nokkelcase, ikke jeg.

Jeg la der, bare lyttet til lydene en stund. Men da ble jeg kjedelig og begynte dagdrommering av … vel, Link. I min drom, vi hvor side ved side pa denne lille oya. Det var natt, sa han var fanget her hos meg. Vi smuglet hverandre og lo og til slutt snakket vi sammen og sovnet. Da sov vi sent og ville ikke stige til godt ettermiddag. Det var en uskyldig, barnslig drom. Men det holdt meg opptatt nok til a glemme verden rundt meg til solen hadde satt.

Oyeblikket som han cawed ut til meg, var jeg pa fottene mine floyende hoyt og vinket armene mine.

Det var en merkelig, takete nattfall, vi kunne ikke se hverandre. Jeg kunne ikke engang se skyene. Men jeg folte at han kom mot meg, og for jeg kunne stoppe meg selv, hadde jeg hoppet av skraningen, fallet fri og ble fanget ut av luften grasiost. Jeg tror jeg ropte lykkelig. Vi floy gjennom himmelen i arevis, snakket om hva som hadde skjedd. Han fortalte meg at den gud pa den andre siden var veldig bekymret for ting som foregar under. Jeg fortalte ham om hva jeg hadde sett i gar kveld. Vi floy over hullet i skyene et par ganger, og pa et tidspunkt sa jeg til ham hvor mye jeg hadde savnet ham.

Sa hva na? spurte han mens vi dro hjem, vil du fortsette slik?

«Vel, jeg kan egentlig ikke.» Jeg frynser: «Ting er i ferd med a forandre. To av vare folk har forsvunnet fra himmelen, og begge er i live. Det er ikke normalt. Hvis noen forlater himmelen, betyr det at han er dod. Men na har ting blitt forandret.»

Du hores ut som om du har tenkt pa dette.

Min rynke smeltet inn i et skrat smil: «Jeg tror … Jeg tror jeg ma snakke med Owlan.»

«Jeg tror Zelda har rett. Gondo … handverk er ikke min ting. Men jeg er veldig god med dyr og fugler, og kanskje jeg kunne l re noen ting fra Owlan.»

Sa du vil endre. Det var ikke et sporsmal.

De neste dagene gikk uten store nye hendelser. Pappa var sjokkert, mor glad og Groose unfazed av det faktum at jeg faktisk gikk til akademiet hver dag i noen timer, og satt gjennom hver leksjon om dyrepleie og biologi jeg kunne komme inn pa. Rektor hadde v rt bedovet nok til a la meg ogsa i seniorklassen, sa na var jeg mildt opptatt. Det eneste som fikk folk til a gi meg rare sider, var det faktum at fuglen min nektet a holde seg ute. Hvis jeg deltok i klassen. Han ville sitte ved siden av pulten min, se pa meg ta notater og av og til rustle hans fj r. Men han holdt overraskende selv professorene med det faktum at han ikke gjorde en eneste lyd.

Selv om det ikke gjorde meg, kunne jeg ikke hjelpe, men foler meg litt stolt.

Det var nesten en uke etter avreise, min fugl og meg, vi gikk / waddling ut av akademiet til en lett regnregn. Jeg hadde planlagt a forsoke a bryte gjennom skybarrieren i dag og se denne «guden» med mine egne oyne. Men da vi sa ham, fros vi til stedet. En viss ung mann med kule oyne stod rett foran oss.

Og han ble blodende som helvete!

«For kj rligheten til Hylia! Link!» Jeg screeched og droppet min notisbok pa gulvet, bryte inn i et lop. Han sa forferdelig ut. Det var et utvalg av noe som ser forferdelig ut som sverdssar og skrastreker, som hadde revet hans uniform. En s rlig stor flekk av blod var pa hans hoyre flanke. Jeg bestemte meg for a stille sporsmal senere og hoppe over til den viktigere delen: «Hvor mye smerte er du i!»

«Ikke mye …» mumlet han, en liten smirk pa leppene sine, «jeg tok en potion. De fleste av mine sar er allerede scabbed.»

«Vel, takk gudinnen!» Jeg frowned, «Og tor du ikke gi meg:» Stopp a bekymre deg for meg, du er irriterende «BS, jeg har hatt det! Du kommer inn i Skyloft blek som et spokelse, kl rne dine toff og farget med blod , noen vil bli gal! »

Til min overraskelse holdt han opp en hand: «Medowlaria, jeg er lei meg for a si det! Og du burde vite det!»

«Jeg hva?» Jeg var for dumbfounded a gjore alt annet enn stotter.

«Se, det har v rt den verste uken i livet mitt, jeg er sliten og kl rne mine har blod flekker pa dem. Men jeg er fortsatt rlig nok til a si at jeg beklager, ok?»

Jeg var litt skadet, men bekymringen min overtok det til slutt: «Til helvete med det! Kom inn og ta et langt, varmt bad! Gi meg den tungen og jeg vasker den opp og syer hullene.»

«Hva snakker du om? Jeg skulle gi dem til Mallara, hun …» begynte han a le litt. Men jeg var ikke i humor for vitser: «Gi meg de. Kl rne. Na!»

Jeg tenkte pa hva jeg nettopp hadde sagt og korrigerte meg raskt: «Err, etter at du har forandret seg til … noe … annet.»

«Det er greit, jeg fikk meldingen!»

Sa ja, det var slik jeg endte med a vaske og reparere Links kl r (la meg gjenta: jeg holdt hans tune med sin smelle pa mitt kort!) Han tillot meg til a sitte pa rommet sitt for sying mens han forst tok en bad, deretter snakket med rektor og deretter gikk gjennom hele Skyloft for a fortelle alle hva Zelda var ok.

Forresten, visste jeg fortsatt ikke hva som faktisk hadde skjedd der nede. Men noen ting jeg kunne fortelle bare fra hans kl r: De var dekket av noe som sa ut som pollen i begynnelsen. Men etter en stund hadde jeg samlet at de var sporer! Ogsa det var noen kutt, som sa nesten som om et vill dyr hadde bitt i hans kl r. Som nar Mia biter noen, er det bare super stort. Ogsa var det virkelig grove, gronne flekker overalt. Jeg var veldig nysgjerrig, hva hadde forarsaket det.

Kanskje jeg kunne sporre ham. Kanskje han kunne fortelle meg hva som skjedde med Zelda.

Like etter at jeg hadde syet de siste hullene, kom han inn. Han hadde pa seg sin superkomfortable lette svette skjorte igjen. Da jeg smilte pa ham, smilte han selv tilbake: «Nesten gjort?»

«Akkurat ferdig.» Jeg svarte.

Han satte seg pa sengen sin (jeg satt pa skrivebordet hans, du ble spilt) og unbuckled sverdet hans. Ved synet av det, folte jeg litt tingle pa ryggen av nakken min og ga ham et litt skrat smil: «Link, det sverd … Er det noe … magisk om det?»

Han nikket: «Pa en mate. Fi er vaktmesteren og har v rt, fulgte meg rundt siden jeg fikk sverdet.»

«Etter deg … Det hores litt rart nar du sier det pa den maten.» Jeg trodde, men klarte a holde tungen min, «Kan alle se det … din vakt?»

Han shrugged: «Tenk sa. Et oyeblikk: Fi?»

Jeg sa forventet pa sverdet. En skinnende lysblink blinde meg for et oyeblikk, darting ut av hiltet. Men da, etter at den hadde dodd, var det ingenting der.

«Hva … hva ser jeg etter?» Jeg spurte forsiktig, selvfolgelig var det noe der!

Link sa skremt: «Men … Medowlaria, Fi er her! Hun er rett ved siden av meg!»

I det oyeblikket begynte en stemme a snakke. For et sekund jeg panikte, provde a finne ut hvor den kommer fra. Det rare var, jeg forsto ikke noe det var sagt!

Mitt hjerte hoppet over et slag: Jeg kunne ikke se eller forsta denne verge!

Wow, jeg hadde aldri folt meg helt dum for!

Etter at den unaturlige hoye, intense og ekstremt monotone stemmen hadde tavlet, ble lyset orb igjen og dartet tilbake i sverdet. Jeg gaped: «Ok, wow! Det var en av de merkeligste tingene jeg har sett hele uken!» Og det var androgynt Tornado-mann!

Etter noen fa timer hadde Link fortalt meg noyaktig hva som hadde skjedd, fra begynnelse til slutt. Vel, nesten slutt. Han fortalte meg bare hvordan han endelig hadde funnet puslespillet og apnet den store doren for a komme seg til Zelda. Bortsett fra Fi, den gamle damen, Kikwi og «monstrene», var overflaten som en fascinerende bok for meg: Fylt med overraskelser og uendelige detaljer, bare venter pa a bli utforsket. Jeg lurte pa kort, hva hores der der nede, hvis det er mer, eller hvis noen er hoyere. Jeg nektet a tro at jeg bare fant ut lyder der det ikke var noen. Hvis fuglene fortalte meg noe, var det alltid riktig. Hvis noen manglet, kunne jeg vanligvis fortelle hvor de var. Sa, i det minste, fant jeg ikke pa meg alt jeg horte!

«Og bak den doren var den rareste fyren jeg noensinne har sett, inkludert broren din.» vi begge grinnet pa det, «Han er ekstremt farlig og synes a v re fyren som opprettet den tornado.»

Jeg fros: «En fyr i strompebukser, rodt kappe, hvitt utseende og sminke? Og han snakket om a trenge Zelda for noe?»

Hans uttrykk var uvurderlig: «Hvordan har du mott ham?»

«svikt sa.» Jeg fortsatte uten a tenke, «Han var pa en av oyene her oppe da han kastet den tornadoen. Jeg var rett bak ham, men lop for det oyeblikket jeg sa dere faller. Han stirret pa meg, men jeg snudde ryggen pa ham og floy av for a fa deg ut av himmelen og … »

Jeg tror jeg snudde enten en veldig dyp nyanse av rodt eller en veldig blek nyanse av hvitt. Men Link virket unfazed. Det tok meg noen oyeblikk a innse, at Gaepora nok hadde sagt ham likevel.

Link fortalte meg om varen og Fi sangen. Jeg var fascinert og fikk ham til a fortelle meg alt om fisken i vannet, insektene (jeg foreslo at han viste noe fra sin samling til Strich, han ville elske dem) det gigantiske treet og de sma sma fuglene (jeg hadde v rt galt om den spekulasjonen).

Etter at han gikk tom for ting a si, spurte jeg veldig stille: «Link, Zelda kommer til a bli bra, riktig?»

«Og hvis jeg ma kjempe meg selv gjennom Farores skoger tusen ganger for a fa henne tilbake, vil jeg.»

Jeg stirret pa ham, et falskt smil pusset pa ansiktet mitt. Hvorfor vaget jeg hap, at han kanskje liker meg? Zelda var var venn, jeg burde ikke tenke slike tanker.

Vi snakket litt om hva som hadde skjedd i Skyloft. Han trodde selv det var kult, at jeg gjorde noe for min utdannelse. Men pa et tidspunkt ble han sliten og jeg forlot rommet hans og onsket ham sote drommer.

Like utenfor doren lop jeg inn i Fledge. Han hadde apenbart floyet, haret hans var veldig rufflet.

«Oh, Medowlaria! Er … Link virkelig tilbake?» spurte han spent.

Jeg nikket grinning: «Ja. Men han onsket a fa litt sovn na, sa vi ma vente til i morgen for a stille flere sporsmal.»

«Ok, takk.» han sa litt forvirret ut. Jeg ga ham et snillt smil: «Har regnet ryddet opp?»

«Ja. Perfekt flyrv r. Det er j-bare litt morkt na.» forklarte han, stottere over noen ord.

«Hores bra ut for meg.» Jeg strakte litt, «Hvis noen spor, er jeg ute og flyr.»

Han nikket: «Okay. Men, um, Medowlaria?»

«Professor Owlan leter etter deg. Jeg tror han vil snakke med deg!»

Det gikk raskere enn jeg hadde fryktet!

Neste kapittel kan v re en stund, men for det vil vi mote noen bigass hvaler! Vennligst se over!

Top

Hei! Ønsker du å spille i det største kasinoet? Vi fant det for deg. Prøv her nå!